Drivhuseffekten

Hensikt: 
Vi skal utføre noe enkle øvelser for å lære om drivhuseffekten

Bakgrunnsteori:
Drivhuseffekten er det som gjør jorda levelig. Drivhuseffekten er en naturlig prosess som varmer opp atmosfæren og jordoverflaten. Det skyldes drivhusgasser i nederste del av atmosfæren (troposfæren), som hindrer at varmestrålinger slipper ut fra jorda. Hvis vi ikke hadde hatt drivhuseffekten ville det vært for kaldt til å kunne leve på store deler av jorda, og havene ville vært dekket av is.
Menneskeskapte utslipp av klimagasser havner også i atmosfæren, og er med på å øke temperaturen.

For å forstå forsøket er det også viktig å vite at isfjellene skal symbolisere polisene på nordpolen og sydpolen. Det er arktisk polis og antarktisk polis. Den antarktiske polisen er den som kan skape størst utfordringer, da mesteparten av isen her ligger på land. Det vil ha mye å si på økningen av havnivået når isen slemter. Arktisk polis derimot ligger i vannet, og vil ikke gjøre at havnivået stiger når det smelter. Men det vil ødelegge for dyreartene som lever der.

Utstyr:
- Kokeplate
- Glassplate
- Plastfolie
- To termometer
- Lysskilde
- To plastbokser
- Ti isblokker
- To steiner
- Vann
- evt salt

Metode og resultat:
Det første vi gjorde var å ta en glassplaten å holde den foran en lyspære, for å se om det synlige lyset ble hindret av glassplaten. Lyset ble ikke hindret av glassplaten.


Etter det skrudde vi på kokeplaten. Det første vi gjorde når platen var blitt varm var å holde hånden over for å kjenne på varmen. Deretter tok vi en glassplate mellom hånda og kokeplaten for å kjenne om varmen kom igjennom. Vi kjente da at varmen forsvant


Så gikk vi videre til å bruke plastboksene. Vi lat et termometer i hver av boksene og ventet til de viste lik temperatur. Etter det isolerte vi den ene boksen med plastpose. Vi la så begge boksene under en lyspære og ventet for å se om temperaturen forandret seg. Vi merket ikke så mye endring, og det virket ikke som om plastposen hadde noe å si på hvor fort temperaturen steg.




Deretter tok vi to bokser, puttet en stein oppi hver og fylte med vann. I den ene boksen skulle vi legge isblokken oppå steinen, altså over vann, og i den andre skulle isblokken ligge i vannet. Dette skulle symbolisere polisene. Vi målte vannstanden i begge boksene, og så i hvilken boks vannet steg mest. Den boksen der isblokken lå over vannet var der vannet steg mest. Det ble ikke så veldig stor forskjell, siden vi hadde puttet oppi litt for mye vann, men vi kunne så vidt se resultatet.


Feilkilder:
Temperaturen i boksen med plastpose kunne nok blitt høyere enn i den andre boksen, hvis vi hadde ventet lenger. Så det at vi hadde litt liten tid kan være en feilkilde i den oppgaven. I tillegg misforsto vi litt når vi skulle fylle boksene med vann, og fylte vann over steinen. Det ene isblokken lå altså ikke helt på land som den skulle. Det kan forklare hvorfor vi ikke så så mye forskjell

Konklusjon:
Vi har lært om drivhuseffekten, og hvordan det påvirker jorda og vannstanden.

Elektrolyse - virituell lab

DNA-molekyler - kiwi

Forsøket "hvitløkstyven"/ DNA-molekyler - kiwi i bilder:

Vi lager yoghurt

Forsøket "vi lager yoghurt" i bilder:

Spekter

Hensikt:
Hensikten med dette forsøket er å observere og lære om de ulike spektrene.

Bakgrunnsteori:
Lyset vi ser rundt oss består av fotoner med foskjellige bølgelengder. De forskjellige bølgelengdene gir forskjellige spektre. Vi kan bruke et spektroskop for å se fargene hver for seg.
Vi har tre ulike typer spektre: Sammenhengende spekter, Emisjonsspekter og Absorpsjonsspekter

- Sammenhengende spekter: Den inneholder alle bølgelengdene og fargene. Vi ser fargene sammehengende. Eksempel som gir sammenhengende spekter: glødende fast stoff, stearinlysflamme

- Emisjonsspekter: Den inneholder bare noen spesielle bølgelengde. Vi ser bare enkelte farget linjer i spektre. Eksempel som gir emisjonsspekter: oppvarmet gass, sparepære

- Absorpsjonsspekter: det er mørke linjer i et sammenhengende spekter. Eksempel som gir absorpsjonsspekter: lys med farger som skinner gjennom en gass, sollys

Hypotese:
Jeg tror at det vil være forskjellig resultat avhengig av hva jeg ser på
Åpen flamme: sammenhengende spekter
Brennende magnesium: absorpsjonsspekter
Lys fra lyspære: emisjonsspekter
Lysstoffrør: emisjonsspekter
Sollys: sammenhengende spekter

Utstyr:
- Håndspektroskop
- Sort ark
- Stearinlys
- Lysrør
- Vanlig lyspære
- Brennende magnesiumbånd
- Gassbrenner

Metode og resultat: 

Det første vi gjorde var å lage en slag "black box" rundt spektroskopet, det var for å sperre ute alt annet lyd enn det vi skulle se på.

Det første vi så på gjennom spektroskopet var lysstoffrør. Vi så gjennom spektroskopet og tok bilde av det vi så.  Spektroskopet viste at det var emisjonsspekter, så hypotesen vår stemte.


Det neste vi så på var en lyspære. Her trodde vi det ville være emisjonsspekter, men det var feil. På lyset fra en lyspære er det sammenhengende spekter.
 

Så så vi på åpen flamme gjennom spektroskopet. Der så vi også sammenhengende spekter, som stemte med hypotesen vår.


Det neste vi så på var brennende magnesium. Her var det litt vanskelig å få sett ordentlig, da flammen slukket raskt. Men vi klarte likevel å se at det ga et sammenhengende spekter.


Det siste vi så på var sollys. Her trodde vi det skulle bli sammenhengende spekter, noe det også ble. 


Feilkilder:
I dette forsøket kan det oppstå flere feilkilder. En feilkilde som lett kan oppstå her et at man får inn lys fra andre kilder enn det man ønsker når man skal se på spekteret. Det kan gi feil eller uklart resultat

Konklusjon:
Dette forsøket har vist at man kan se ulike lysspektere ved hjelp av enkle verktøy, og at vi omgir oss med mange forskjellige spektre hver dag.

Kilder:
Brant, H., Hushovd O.T og Tellefsen C.W (2015). Naturfag Påbygging. Aschehoug

Elevøvelse- DNA med seigmenn

Hensikt:

Hensikten med dette forsøket var å se hvordan DNA er bygd opp og hvordan oppbygningen fungerer

Bakgrunnsteori:

Hver celle vi har i kroppen har en cellekjerne med 46 lange DNA-molekyler. I DNA-molekylene ligger genene på rekke og rad. Gener er oppskrifter på proteiner, som bestemmer hvilke egenskaper du har i kroppen. For eksempel øyenfarge og høyde.

Et DNA-molekyl er bygd opp av to kjeder som danner en spiral. Vi kan sammenligne oppbygningen med en vindeltrapp. De to sidene er lange kjeder som består av sukkermolekyler og fosforsyremolekyler. Til hvert sukkermolekyl er det bundet en base. En base er et organisk molekyl som inneholder nitrogen. Det er fire slike baser i DNA: A, T, C og G. Kjedene holder seg sammen ved at basene er bundet sammen med svake kjemiske bindinger (hydrogenbindinger). Hvis vi fortsetter å sammenligne med vindeltrappa, kan vi si at baseparene danner trinnene i vindeltrappa. Basene A og T danner par, og G og C danner par.

Vi kan vanligvis ikke se DNA-molekylene. Men når en celle skal dele seg, kveiler DNAet seg opp rundt noen spesielle proteiner, og blir synlige som små avlange legemer i cellekjernen. Da kaller vi den kromosomer.

Hypotese:

Godteriene skulle forme en modell som på en enkel måte viser hvordan DNA er bygd opp

Utstyr:

• Seigmenn (røde, grønne, gule og oransje)
• Salte sild, eller annet lignende godteri
• Tannpirker

Metode og resultat:

Vi startet med å løse en liten "gåte" ved bruk av en kodontabell vi fikk utdelt. Vi fikk DNA-tråden: TAATACTGGTACCA og skulle lage protein. Så da var det bare å sette sammen m-RNA ved å sette T med A, og C med G og bytte ut T med U.  Da fikk vi m-RNA AUUAUGACCAUGGUU. Når vi løste dette ble det ordet GENER.  Deretter fant vi riktig antall med de forskjellige godteriene og bygde proteinet.

Salte sild representerte U

Grønne seigmenn representerte G

Oransje seigmenn representerte C

Gule seigmenn representerte A

Røde seigmenn representerte T

Til slutt så vridde vi på proteinrekka for å lage helix. Slik som det ser ut inni kroppen.

Feilkilde:

Vi opplevde ingen feilkilder under forsøket, men et eksempel på feilkilde som kunne oppstått hadde vært om vi leste av feil på tabellen eller ikke klarte å løse den første "gåten" riktig. Da ville DNAet blitt bygget feil.

Konklusjon:

Forsøket har gitt en demonstrasjon på hvordan DNA er bygget opp.

Kilder:

• Brandt, Harald med flere, 2015, Naturfag Påbygging, Aschehoug.
• Ark fra lærer

Elevøvelse - enkle redoksreaksjoner, metallenes spenningsrekke

Hensikten med dette forsøket var å lære om metallenes spenningsrekke og hva slags betydning den har i kjemisk forbindelse med metallene.

Bakgrunnsteori:

Mange metaller har få elektroner i det ytterste skallet og vil derfor lett avgi elektroner, altså bli oksidert. Noen metaller har lettere for å ta opp elektroner, altså å bli redusert. Om man blander flere metaller og metallioner vil de kjempe om elektronene for å få 8 elektroner i det ytterste skallet. Det er spenningsrekka som kan vise hvilke metaller som  lett gir fra seg elektroner og danner ioner, og hvilke metaller som lettere blir redusert.

Li, Na, Mg, Al, Zn, Fe, Ni, Sn, Pb, H, Cu, Ag, Hg, Au, Pt

Lengst til venstre i spenningsrekka står de reaksjonsvillige metallene som har lett for å avgi elektroner og danne ioner. Til høyre for hydrogen (H) står edelmetallene, som er stabile og ikke så lett avgir elektroner. Ioner av delemetallene har lett for å ta imot elektroner fra metallene som står til venstre i spenningsrekka

Utstyr:

• 3 små begerglass
• Vernebriller
• Frakk
• Sinksulfatløsning (ZnSO4)
• Kobbersulfatløsning (AgNO3)
• Søvnitrat (AgNO3)
• Sink (Zn(s))
• Kobber (Cu(s))

Hypotese forsøk 1a (kobbertrå  i sinksulfat): jeg tror at det ikke vil skje noen ting når vi putter kobbertrå i sinksulfat, fordi kobber står til høyre for sink i spenningsrekka

Hypotese forsøk 1b. (sinkbit i kobbersulfatløsning): jeg tror at det vil skje noe, fordi sink kan reagere med metallene som ligger til høyre for seg i spenningsrekka

Hypotese forsøk 2 (kobbertrå i sølvnitratløsing): jeg tror at kobbertråden blir sølv

Metode:

Forsøk 1: Vi startet med å helle sinksulfatløsning (det blanke) i et begerglass, og kobbersulfatløsning (det blå) i et annet begerglasset. I sinksulfatløsningen puttet vi en kobbertråd for å se hvordan den utviklet seg. I kobbersulfatløsningen puttet vi sinkbiter, og så på hvordan de utviklet seg.

Forsøk 2: Vi startet med å helle søvnitratløsning i et begerglass. Vi puttet kobbertrå i sølvnitratløsningen. Kobbertråden forandret seg veldig for i det den kom i kontakt med søvnitratløsningen.

Resultater:

Forsøk 1:

Kobbertråden som lå i sinksulfat skjedde det, som forventet, ingen ting med. Kobbertråden holdt seg helt lik.

Sinkbitene som lå i kobbersulfatløsningen ble svarte, og gikk etterhvert i oppløsning. Kobber ligger til høyre for Sink i spenningsrekka, og kobberionene blir derfor redusert og blir til kommer i metallform, og sinkatomene blir oksidert og blir da til ioner. Hvis vi hadde latt blandingen stå lenge nok, ville vi sett at den blå kobbersulfatløsningen hadde blitt blank (mistet blåfargen) Det er fordi kobberionene blir redusert.

  

Forsøk 2:

Med en gang kobbertråden landet i søvnitratløsningen begynte den å reagere, de aller første sekundene ble kobbertråden svart. Etterhvert la det seg en lag med sølv rund kobbertråden. Her blir sølvionene redusert og kobberionene oksidert. Det som etterhvert skjer er at kobber i metallform blir til kobberioner, og sølvionene blir til sølv i metallform. Vi kunne se at mens det kom mer og mer sølv på kobbertråden, begynte vannet å bli litt blått fordi kobberet løste seg opp.

Konklusjon:

I dette forsøket at vi sett at sinkatomer gir lettere fra seg elektroner enn det kobberatomer gjør. Kobber ligger lenger til høyre enn sink på spenningsrekka.  Sølv ligger enda lenger til høyre enn kobber.

Kilder:

Brandt, Harald med flere, 2015, Naturfag Påbygging, Aschehoug.