Hensikten med dette forsøket var å lære om
metallenes spenningsrekke og hva slags betydning den har i kjemisk forbindelse
med metallene.
Bakgrunnsteori:
Mange metaller har
få elektroner i det ytterste skallet og vil derfor lett avgi elektroner, altså
bli oksidert. Noen metaller har lettere for å ta opp elektroner, altså å bli
redusert. Om man blander flere metaller og metallioner vil de kjempe om elektronene
for å få 8 elektroner i det ytterste skallet. Det er spenningsrekka som kan
vise hvilke metaller som lett gir fra
seg elektroner og danner ioner, og hvilke metaller som lettere blir redusert.
Li, Na, Mg, Al, Zn, Fe, Ni, Sn, Pb, H, Cu, Ag, Hg,
Au, Pt
Lengst
til venstre i spenningsrekka står de reaksjonsvillige metallene som har lett
for å avgi elektroner og danne ioner. Til høyre for hydrogen (H) står
edelmetallene, som er stabile og ikke så lett avgir elektroner. Ioner av
delemetallene har lett for å ta imot elektroner fra metallene som står til
venstre i spenningsrekka
Utstyr:
- 3 små begerglass
- Vernebriller
- Frakk
- Sinksulfatløsning (ZnSO4)
- Kobbersulfatløsning (AgNO3)
- Søvnitrat (AgNO3)
- Sink (Zn(s))
- Kobber (Cu(s))
Hypotese forsøk 1a (kobbertrå i sinksulfat): jeg tror at det ikke vil skje
noen ting når vi putter kobbertrå i sinksulfat, fordi kobber står til høyre for
sink i spenningsrekka
Hypotese forsøk 1b. (sinkbit i
kobbersulfatløsning): jeg tror at det vil skje noe, fordi sink kan reagere med
metallene som ligger til høyre for seg i spenningsrekka
Hypotese forsøk 2 (kobbertrå i
sølvnitratløsing): jeg tror at kobbertråden blir sølv
Metode:
Forsøk 1: Vi startet
med å helle sinksulfatløsning (det blanke) i et begerglass, og
kobbersulfatløsning (det blå) i et annet begerglasset. I sinksulfatløsningen
puttet vi en kobbertråd for å se hvordan den utviklet seg. I
kobbersulfatløsningen puttet vi sinkbiter, og så på hvordan de utviklet seg.
Forsøk 2: Vi startet
med å helle søvnitratløsning i et begerglass. Vi puttet kobbertrå i
sølvnitratløsningen. Kobbertråden forandret seg veldig for i det den kom i
kontakt med søvnitratløsningen.
Resultater:
Forsøk 1:
Kobbertråden som lå
i sinksulfat skjedde det, som forventet, ingen ting med. Kobbertråden holdt seg
helt lik.
Sinkbitene som lå i
kobbersulfatløsningen ble svarte, og gikk etterhvert i oppløsning. Kobber
ligger til høyre for Sink i spenningsrekka, og kobberionene blir derfor
redusert og blir til kommer i metallform, og sinkatomene blir oksidert og blir
da til ioner. Hvis vi hadde latt blandingen stå lenge nok, ville vi sett at den
blå kobbersulfatløsningen hadde blitt blank (mistet blåfargen) Det er fordi
kobberionene blir redusert.
Forsøk 2:
Med en gang
kobbertråden landet i søvnitratløsningen begynte den å reagere, de aller første
sekundene ble kobbertråden svart. Etterhvert la det seg en lag med sølv rund
kobbertråden. Her blir sølvionene redusert og kobberionene oksidert. Det som
etterhvert skjer er at kobber i metallform blir til kobberioner, og sølvionene
blir til sølv i metallform. Vi kunne se at mens det kom mer og mer sølv på
kobbertråden, begynte vannet å bli litt blått fordi kobberet løste seg opp.
Konklusjon:
I dette forsøket at
vi sett at sinkatomer gir lettere fra seg elektroner enn det kobberatomer gjør.
Kobber ligger lenger til høyre enn sink på spenningsrekka. Sølv ligger enda lenger til høyre enn kobber.
Kilder:
Brandt, Harald med
flere, 2015, Naturfag Påbygging, Aschehoug.